Den selvstendige geitekillingen

Midtøsten

(Gjenfortalt etter hukommelsen fra et korrespondansebrev fra Odd Karsten Tveit, NRK P2 "Verden på lørdag". Han syntes det er en ære å bli gjenfortalt — ta dere tid til å høre hans reportasjer — de er nesten alltid krydret med fortellinger!)

Det var en gang en liten geitekilling som var så lei av å være flokkdyr. Den var lei av å måtte følge gjeterens aller minste vink. Geitekillingen ville klare seg selv, være fri og uavhengig. Som sagt så gjort — den stakk av fra flokken og bega seg ut i den store verden.

Det var spennende å utforske verden på egenhånd, men etter hvert ble middagsheten så sterk at det eneste killingen ønsket seg var skygge! Den fant til slutt en hule som virket lovende. Den trippet inn i mørket og priste seg lykkelig - inntil den oppdaget at en løve hadde søkt ly i samme hule. Løven på sin side priste seg tilsvarende lykkelig. Det var sannelig ikke hver dag maten kom trippende rett inn i løvens hule. Den lå helt stille. Det eneste som beveget seg var halen som slo lydløst fra side til side.

Geitekillingen skjønte at nå var gode råd dyre. Den kremtet og sa med dyp røst: "Hvil i fred, broder. Jeg er en engel sendt av Gud for å fortelle deg at han vil spare deg. I dag vil Gud drepe syv løver og syv ulver, men du bærer ikke merket. Hvil i fred og pris Herren." Og så trippet geitekillingen rolig ut av hulen.

Løven var overveldet. En engel fra Gud i hans hule, og han var blitt spart for Guds vrede! Løven lå stille lenge og priste Herren, før den forsiktig listet seg ut i solskinnet. Ikke langt fra hulen stod det en ulv. "Så du engelen?" spurte løven spent. "Engel, hvilken engel?" svarte ulven og så seg rundt. Og så fortalte løven hele historien. Da den var ferdig, begynte ulven å le. "Og du sa engelen så ut som en geitekilling?! Min kjære venn, du er blitt lurt trill rundt."

Det verste en løve vet er å bli lurt, og enda verre er det når den er blitt lurt av det som kunne ha blitt et skikkelig måltid. Derfor ble ulven og løven enige om å finne geitekillingen og dele den mellom seg. Den skulle ikke få lure løven ustraffet, nei!

Det tok ikke lang tid før de fikk ferten av killingen, og det tok heller ikke lang tid før killingen skjønte at den var blitt avslørt, og at det nå var to sultne rovdyr på jakt etter den. Å løpe fra dem var umulig, så Geitekillingen snudde seg mot dem og ropte med dyp røst: "Jeg sa jeg ville spare livet ditt, ulv; hvis du brakte meg en av de syv løvene Gud ville drepe. Men du har jo brakt meg en av dem som skal få leve! Nå er du sjanseløs mot Guds vrede. Broder Løve, du blir spart. Hvil i fred!" Da løven skjønte at den var blitt lurt for annen gang den dagen, gikk den løs på ulven og drepte den — det var jo tross alt Guds vilje.

Og geitekillingen? Jo, den løp forteste veien tilbake til flokken. Riktignok visste den at alle gode ting er tre, men den var ikke villig til å ta sjansen.

(Historien ble fortalt i forbindelse med en israelsk politikers påståtte seksuelle eskapader i embeds medfør. Han hadde mottatt to politianmeldelser allerede — anmeldelser han glatt hadde snakket seg fra, da den tredje kom og felte ham!)

[Skriv ut fortellingen!]